Du er her

Troverdighet vs tillit

Noen ganger når det er snakk om forskrivning av vanedannende legemidler kan legen begynne å lure på om pasienten snakker sant. Handler dette egentlig om de symptomene som beskrives, men heller om et forsøk på å skaffe seg vanedannende medisiner for å oppnå rus og dekke et avhengighetsbehov? Bare mistanken om en slik situasjon kan sette en stopper for kommunikasjonen.

  • Les mer…

    Sannferdig kommunikasjon er en grunnbjelke i lege-pasient-relasjonen. I utgangspunktet regner legen med at pasienten kommer og forteller den hele og fulle sannhet, for best å kunne bli hjulpet for sine plager. Og pasienten regner med at legen tror og forstår dette. Man har et felles mål for konsultasjonen. Men noen ganger har pasienten en strategi for å oppnå noe, som han eller hun vet de ikke kan oppnå ved sannferdighet. En bevisst holdning om dette er antagelig ganske sjelden, men likevel. Det er viktig som lege å ikke bli for paranoid når det etterspørres vanedannende medikamenter, men å inngå i en åpen samtale. Noen ganger kan samtalen om nettopp motivene og strategien til pasienten rundt dette danne utgangspunkt for en samtale. Men noen ganger må man sette grenser og ikke forskrive, til tross for at det beskrives mange symptomer som kan være grunnlag for dette.

    På den annen side er mange leger livredde for «å bli lurt». Man setter i gang en masse kontrolltiltak for å hindre dette. Men det aldri å bli lurt krever mye energi og vil antagelig sørge for at man er for streng i forskrivningen. Skal man ha en humanistisk forskrivningspraksis må man nok tåle «å bli lurt», selv om dette ikke er noen unnskyldning eller minker legens forpliktelse til å unngå feilforskrivning (se Helsepersonelloven)