Du er her

Urinanalyser/rusmiddeltesting

Urinprøver, spyttprøver og hårprøver egner seg best til å påvise om et legemiddel eller et rusmiddel er inntatt eller ikke, da midlene kan påvises i lengre tid i spytt, urin og hår enn i serum/blod. Positive resultater i urin-, spytt- eller hårprøver kan ikke brukes til å fastslå hvor mye av et middel som er inntatt. I praksis er det urinprøver som benyttes.

Det er viktig å være klar over at det er forskjell på urinprøver som analyseres med semikvantitative metoder (urinstix) og de som analyseres ved medisinske laboratorier (da som regel med kromatografiske metoder). Urinstix har ofte et langt mindre repertoar enn de kromatografiske spesifikke metodene.



Regler knyttet til avleggelse av rusmiddeltester finnes for eksempel i straffegjennomføringsloven, barnevernloven, psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven og helsepersonelloven. Rekvirent må sette seg inn i relevant regelverk på sitt område.

Med sanksjonære prøver (tidligere regulert i IS-14/2002) menes prøver hvor positivt analyseresultat alene kan føre til alvorlige sanksjoner eller til tap av tilbud og/eller rettigheter. Rettssikkerhetsmessige hensyn tilsier at slike prøver alltid tas i tråd med rettstoksikologiske prinsipper. 

I dette pasienteksempelet handlet det om en slik problemstilling knyttet til barnevernet. Reglene for prøver som kan få sanksjonære konekvenser må da følges.



(Video Jørgen G. Bramness)

ROP - Fakta 26

Tekstversjon av filmen